Fra Venezia til Storgata: Åpningstalen for The Federation of Minor Practices

27. okt.

I oktober kom Bulgarias paviljong fra Venezia-biennalen til Bodø. Da The Federation of Minor Practices åpnet hos NOUA, var det kunstner og forsker Marija Griniuk som åpnet utstillingen. Her kan du lese talen hennes i sin helhet.

The Federation of Minor Practices

Tekst: Marija Griniuk

The Federation of Minor Practices, Bulgarias paviljong ved den 61. Venezia-biennalen, viser verk av kunstnerne Veneta Androva, Gery Georgieva, Maria Nalbantova og Rayna Teneva, og er kuratert av Martina Yordanova. Utstillingen består av fire filmer, produsert spesielt for biennalen, og et spill som publikum kan samhandle med. Hvert verk nærmer seg samtiden fra sitt eget perspektiv og utforsker identitet, digital kultur, desinformasjon, arbeid, omsorg, vold og økologiske relasjoner. Spillet inviterer betrakteren inn i en deltakende opplevelse.

Når man kommer inn i utstillingsrommet, blir man invitert inn i sirkelen der spillets fire stasjoner står. Sirkelen antyder en dialogisk tilnærming. Selv om hver deltaker er oppslukt av spillet i sin egen individuelle interaksjon, er de fire samtidig synlig for dialog med hverandre. Dette bringer relasjonell estetikk inn i verkets konseptuelle rammeverk. Kunsthistoriker og -kritiker Grant H. Kester (2004) argumenterer for at estetikkbegrepet ikke lenger kan knyttes utelukkende til forholdet til objekter. Ifølge Bourriaud (2002) er kunstverket et møtested der mening skapes. Det er nettopp dette man opplever i The Federation of Minor Practices. Kunstnerne er ikke til stede i rommet, men budskapene deres formidles gjennom spillet, og slik blir tilstedeværelsen deres formidlet digitalt. Kester (2004, s. 117) lanserer begrepet «performativ identitet». Publikum som trer inn i utstillingsrommet, får en slik performativ identitet ved å gå inn i spillet.

Et annet nøkkelbegrep for å forstå The Federation of Minor Practices er kunst som aktivisme, et felt der filmmediet har lang tradisjon. Etter spillet går de besøkende videre inn i et rom bak et sort forheng, der de fire filmene vises. Filmene har svært ulike visuelle språk, fra filmet materiale til animasjon, men alle bærer et politisk ladet budskap. Interessant nok tar flere av filmene utgangspunkt i arbeid i lokalsamfunn, forankret i relasjonell estetikk. Prosjektet fører dette arbeidet tilbake til utstillingsrommet i et dobbelt format, som film og som spill. Slik peker det mot en utvidelse av den relasjonelle estetikken inn i det digitale rommet og mot medvirkning. Camilla Møhring Reestorff skriver om film i konteksten kunst som aktivisme, og mener filmen ikke «uten videre kan avfeies som et eksempel på ikke-deltakelse» – «cannot simply be dismissed as an instance of nonparticipation» (Reestorff, 2015).

Artivisme, eller kunst som aktivisme, kan forme fellesskap og til og med skape nye former for fellesskap. I dag krysser slike fellesskap ofte nasjonale grenser. Det gjør det mulig for kunstnere å ta opp presserende temaer og knytte seg til et globalt kunstfelt og publikum.

Kunstnerdrevne visningssteder er også en form for kunst som aktivisme. I Bodø vises prosjektet i det kunstnerdrevne visningsrommet NOUA. Det arktiske nord har vært hjem for generasjoner av kunstnere som har engasjert seg i sosiale og politiske spørsmål gjennom sin kunstneriske praksis. De gjorde det lenge før begrepet «artivisme» ble etablert for å beskrive koblingen mellom kunst og aktivisme.

Det er viktig å anerkjenne den rollen kunstnerdrevne visningssteder har som plattformer for kunstnerisk frihet, kritiske stemmer og iblant politiske ytringer. NOUA står i denne tradisjonen og skaper et rom der kunsten kan gå i direkte dialog med samfunnet og med spørsmålene som angår oss i dag.